Single erindringer fra en eks-single
«Å! Jeg blir så provosert
av Paulus!» kom det surt
fra meg under en ikke så
stille stillestund en gang på
nittitallet.
Av Krissy Braathen
Venninna mi kom bort til meg med hodet på skakke. «Han sier jo at det er best å være enslig, jo!». Vi så nærmere på verset jeg nettopp hadde lest, og der sto det: Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg (1. Kor. 7.8). «Men jeg har jo ikke lyst å være som ham?!» Jeg var en enslig, kristen jente i slutten av tjueårene - og hadde altså begynt å høre en viss klokke tikke høyt. Paulus mente tydeligvis at han kunne klare å være en mer effektiv disippel uten en ektefelle ved sin side. Men der var jeg og han svært så uenige.
Single og ene-stående
Ja, jeg var enslig, men ikke ensom, for det var nok av andre i samme båt som meg.Blant mine venner var det også mange enslige, og det ble nærmest sett på som trendy å være ugift, eller mer trendy sagt: single. Min egen teori på det var at det gjerne ble sett ned på å forplikte seg eller binde seg til noen. Og mennesker som ikke har en kristen tro, har i tillegg ofte en helt annen oppfatning om sex enn det vi kristne har. Om man kan få både i pose og sekk (og i bag og veske), hva er da vitsen med å gifte seg? Min far, som holdt kurs for kristne single, prøvde å være til trøst ved å minne meg om det litt mer hyggelige begrepet for tilværelsen ugift, altså ene-stående. Men det hjalp så lite. Jeg var ikke fornøyd med å stå alene – jeg hadde lyst på mann.
You can’t hurry love
Nå må det sies at jeg til slutt fant Mr. Right for snart ni år siden – to måneder før pepperbøssebursdagen – men jeg har fortsatt singletilværelsen friskt i minne. Jeg husker frustrasjonen over andres mas og hinting om temaet, frustrasjonen over den voksende kulturforskjellen mellom meg og mine godt gifte venninner og spesielt husker jeg frustrasjonen over det å ikke kunne finne Den Rette da det passet meg. For ellers var jeg en veldig målbevisst person som stort sett nådde målene mine. Men på dette området, der det trengs to individer, hadde ikke jeg kommandoen – tross aldri så store ambisjoner. Phil Collins understreket nettopp dét i låta: You Can’t Hurry Love:
But mama said you can’t hurry love
No, you’ ll just have to wait
She said love don’t come easy
It’s a game of give and take
You can’t hurry love, no, you’ll just
have to wait
Just trust, give it time
No matter how long it takes, gotta wait!
Ikke nok med at jeg måtte smøre meg med tålmodighet – jeg var også frustrert over den enorme tregheten hos norske menn. Hvorfor kunne de ikke ta mer initiativ? Og amerikanske meg som var blitt fôret med ideen om å ikke prøve å finne Den Rette, men å la ham finne meg!
Desperat
På toppen av det hele måtte man for all del passe på å ikke komme til det punktet der man ble desperat. Det var nemlig det styggeste ordet vi kristne single visste om, for da synes det for alle og enhver at man – nettopp – har veldig lyst til å gifte seg … Dessuten kunne det jo skremme vekk mulige beilere der ute!
En liten dytt i «riktig» retning
Og er det ikke typisk – akkurat da jeg var i en ikke-desperatperiode og var godt fornøyd med single-tilværelsen, så kom han, Mr. Right, inn i bildet. Og min norske Mr. Right tok faktisk haugevis av initiativ for at vi skulle bli sammen. Men, som han sa lenge etter vårt første møte – det hadde han ikke gjort uten det lille hintet fra meg som sa at det var veldig greit om han tok kontakt. Helt ukjente for hverandre møttes vi på en fest hos en felles venninne. Vi fant fort tonen, men jeg visste at, hvis han er en typisk kristen nordmann, så kommer han nok ikke til å be ut meg – uansett om interessen er til stede. Så da jeg skulle dra fra festen sa jeg de fem ordene som resulterte i ekteskap og tre barn: «She’s got my phone number» og pekte på vår felles venninne. Fra da av var det han som tok over. Han ringte (ikke sms!) og ba meg ut på restaurant. Han hentet meg i bil. Han betalte for maten. Han kjørte meg hjem – og så sa han de seks ordene som gjorde at jeg kunne puste lettet ut og slippe å lure på om dette kun var et engangstreff: «Når kan jeg treffe deg igjen?». Stod på trykk i MM nr. 1/2010
 Utskriftsvennlig side
Fortell oss din mening om denne artikkelen! |
