Hvorfor er Ruts bok med i Bibelen?

Jeg tror Gud vil vise oss hvordan generasjonene kan velsigne hverandre. Foto: Duncan Walker/isp
(Foto: webmaster)

Det har levd mange kvinner; vakre, intelligente, dyktige og oppofrende. Men bare to har fått egne bøker nevnt etter seg i Bibelen. At Ester fikk, kan man forstå. Hun var jødinne, ualminnelig vakker og attpå til dronning. Hennes innsats reddet jøder fra et holocaust i oldtiden. Hun forsvarer en egen bok.

Av Alv Magnus

Men Rut? Hun var fattig og ubetydelig. En enke. Til og med hedning. Fra det foraktede folket Moab. Hva berettiger at hun har fått en egen bok?
Når man skal skrive historie må man gjøre et utvalg. Bak utvalget ligger en tanke. En hensikt. Hva kan ha vært Guds formål med å sette søkelyset på denne kvinnen som hadde mistet alt?
Jeg tror svaret er å finne i hva hun sier til sin svigermor, da denne oppfordrer henne til å vende hjem til sitt eget folk og ikke følge med henne til Betlehem. Rut sa:
«Prøv ikke å overtale meg til å forlate deg og vende tilbake! Dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.»
Gud er en engasjert lytter. Han merker seg hva vi sier og noterer ned samtaler mellom de Gudfryktige i en minnebok. (Mal.3:16)
Jeg tror Gud må ha sagt henvendt til englene rundt tronen: Hørte dere hva den unge kvinnen ved det støvete veikrysset der nede sa? Nei, det hadde de ikke fått med seg. - Hun er som oss!
For Herren sier: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg. (Hebr.13:5) Ruts overgivelse speiler Guds egen overgivelse til oss.
Gud ble begeistret. Den innstillingen Rut hadde var et uttrykk for hennes tro. For bibelsk tro er mer enn bare mental tilslutning. Det er også hengivelse. Uforbeholden og reservasjonsløs. Og slik tro begeistrer Gud. (Hebr.11:6)

Vi ser da også i det som videre skjer at Gud engasjerer seg i hennes liv. Tilsynelatende tilfeldig begir Rut seg ut på en åker for å drive ettersanking under bygghøsten. Åkeren viser seg å tilhøre slektens forbundsfelle Boas. Og akkurat da kommer han forbi og får øye på henne. Historien utvikler seg til en skikkelig lovestory, der Rut blir gift med Boas. De får en sønn som blir bestefar til David, Israels heltekonge. Men dermed kommer Rut også inn i Jesu slektstavle og blir nevnt som én av fire kvinner i ættetavlen i Matteusevangeliet.
Ruts trofaste kjærlighet til sin svigermor No’omi, og hennes overgivelse til No’omis Gud, er så praktfull at Gud vil ha hennes historie med i sitt bokverk. Alle senere generasjoner skal måtte lese om Rut og gjennom hennes liv få lære om hvilke egenskaper Gud ser etter hos mennesker. Når Gud løfter henne opp for en hel verden og gir henne en slik prominent plass, er det fordi han vil vise oss et sant forbilde gjennom sin trofaste overgivelse til sin svigermor.

Men her er mer. Jeg tror Gud vil vise oss hvordan generasjonene kan velsigne hverandre.
Hvorfor kunne Rut demonstrere slik overgivelse? Hvorfor vendte hun ikke tilbake til det trygge og tilvante sammen med sin svigerinne Orpa? Hun må ha sett noe i sin svigermors liv som hun ble betatt av. Kanskje hennes omsorg? Det at No’omi la ned sitt liv for andre. Og hennes Gudstro. Noe som avfødte respekt. Mer enn det; noe som gjorde at hun fikk lyst til å ligne henne, lyst til å følge henne inn i det ukjente. Hun så No’omis bitre smerte over alle tap hun hadde lidd. Hun kunne ikke for sitt bare liv forlate henne nå.

Rut ble Guds vei til å trøste No’omi. Hennes bitterhet gjorde henne ute av stand til å forvente noe godt fra Gud. Men Gud kunne bruke den unge kvinnens tro. Den kunne han anvende. Og Herren lot velsignelsen strømme inn over No’omis liv. Hun fikk tilbake eiendommen de hadde måttet selge. Gjennom Ruts giftemål med Boas fikk hun et barnebarn i sønners sted. Hun ble fostermor til lille Obed. Han ble hennes sjels trøster og hennes alderdoms forsørger. Vakkert. Usigelig vakkert. Samspillet mellom de to kvinnene, som representerte hver sin generasjon, ble til gjensidig velsignelse. I den første fasen var det den eldre som velsignet den yngre. I neste fase av livet var rollene byttet om. Nå var det den yngres tur til å bringe Guds godhet til den eldre, da livets harde medfart hadde knekket hennes livsmot. Jeg tror Ruts bok også her har et budskap til vår tid. Når vi tillater fremmedgjøring og uforstand å berøve oss relasjoner mellom generasjonene, blir begge generasjoner fattigere og mindre i stand til å takle utfordringer fra livets omskiftninger. Kan vi kanskje besinne oss på noe umistelig som vi må hegne om? Ikke minst viktig blir det for menighetenes lederskap å hindre tidens moteretninger å fravriste oss samvær og samhandling mellom generasjonene. La Guds rike demonstrere rikdommen som ligger i det å elske på tvers av dagens skiller mellom generasjonene.