Hvor går Den norske kirke?

Alv J. Magnus Leder for Ungdom i Oppdrag
(Foto: Silje Mikalsen)

Årets kirkemøte viste at et stort antall deltakere kunne tenke seg en leder i Den norske kirke som lever som homofil. Etter hvert som stadig flere skifter standpunkt i spørsmålet om en kristen kan praktisere en homofil livsstil, eller i det minste signaliserer at man er «veldig, veldig åpen» for å gjøre det, melder visse spørsmål seg.
En prest er satt til å forvalte evangeliet og være hyrde og lærer for de troende. Evangeliet er budskapet om at Gud kom til oss som et menneske i Jesus Kristus for å sone alle våre synder og forlike oss med Gud sin Far. For å få del i denne forsoningen må hver enkelt av oss innse at vi har forbrutt oss og gjort imot Guds vilje. Vi må tro at frelseshandlingen fra Jesu side er gyldig og akseptert som sonoffer av Gud, siden han reiste Jesus opp fra de døde. Det ligger i sakens natur at det er Gud som definerer synd og som han derfor måtte legge på Jesus da han gikk inn i vårt sted for å sone. Det ligger også i sakens natur at vi ikke kan velge å fortsette med å gjøre de tingene Jesus ble straffet for på lidelsens og fornedrelsens kors. Hvis vi først har innsett at vi er syndere og trenger en forsoner, kan vi da insistere på å få fortsette med en praksis som gjorde Jesu offerdød nødvendig?

Hvordan skal en prest som lever i et homofilt forhold, kunne tale myndig og troverdig om omvendelse fra synd? Hvordan skal man kunne advare menigheten mot farene ved å leve i synd som apostelen Paulus gjør i brevet til menigheten i Korint? Hvordan skal man kunne lese fra 1. Kor.6:9–10, der det står at den som praktiserer det presten gjør, ikke skal arve Guds rike? Skal han eller hun trekke det som omhandler egen livsstil ut av verset? Hva vil menighetslemmer som lever i hor tenke? Vil de ikke med like stor rett som presten kunne si at de må ha rett til å følge sitt eget hjerte? Hvis presten hevder at det ikke lenger er synd å ha sex med en av sitt eget kjønn, hvem er det da som kan bestemme at sex med motsatt kjønn utenfor ekteskap skal anses som synd? Hvorfor er det galt å drikke seg full, være grisk og elske penger, eller baktale andre, når det ikke er galt at menn ligger med menn?

Når apostelen veileder en som har til oppgave å innsette ledere i lokale menigheter, sier han at en homofil livsstil strider mot «den sunne lære etter evangeliet». (1.Tim.1:10 og 11) Hvordan kan da en som lever i strid med evangeliets sunne lære være hyrde og leder for menigheten?

I Korint fantes det trolig menighetslemmer som hadde vært praktiserende homofile, for apostelen nevner særskilt at «slik levde noen av dere før. Men dere har latt dere vaske rene, dere er blitt helliget, dere er blitt rettferdiggjort ved vår Herre Jesu Kristi navn og ved vår Guds Ånd.»(1.Kor.6:11) Altså slik levde de ikke lenger. Guds Ånd hadde fått gjøre et frelsende og legende arbeid i disse, slik at de nå var rene. Evangeliet er en kraft til frelse, ikke en rett til en livsførsel som strider mot Guds vilje.
Hva slags kirke får vi når stadig flere av biskopene går god for at kristne, endog menighetens hyrder, skal kunne leve i strid med den sunne lære?

Mener vi da at bare perfekte mennesker kan være prester? Nei, da ville ingen kvalifisere. Ja, men skal det ikke også være rom for svake mennesker i Guds menighet? Selvsagt. Men den som ikke lenger kjemper mot synden, men har sluttet fred med den, og til og med krever av andre at de skal anerkjenne den som noe fint og naturlig, er ikke svak. En som gjør Guds ord til intet for seg og så kritiserer dem som ikke kan gi dem sin tilslutning, har fått en invers moral. De har snudd alt opp ned. «De har,» for å bruke apostelens ord; «fått en sviktende dømmekraft.» (Rom.1:28)
Hvem tør å betro sin evige sjels fremtid til den slags veiledere?

Er homolobbyen i ferd med å ta over lederskapet i kirken? Kanskje de mange avisreportasjer denne høsten om vakre, norske kirkebygg som «råtner på rot» grunnet mangelfullt vedlikehold, er et profetisk tegn om den åndelige tilstanden i kirken? Verdens rikeste land bryr seg ikke om å bevare kulturskattene sine. Er det fordi kirkeledelsen ikke bryr seg om den virkelige skatten i Den hellige skrift? Når kirken forlater Ordet, forlater folket kirken. Den forvitrer, og folket forgår.

Stod på trykk i MM nr. 5/2006