Gud og jeg er venner

Gud og jeg var på vennskapelig fot med hverandre. Fordi han var snill og god. Og fordi han forstod. Det nye testamente lærer at slik er det ikke. Gud og jeg er ikke uten videre venner. Vi er faktisk fiender. Og det er min skyld. De første mennesker valgte bort sitt tillitsforhold til sin Skaper. Siden har etterkommerne, som vi alle er, fulgt i deres fotspor. Vi har bragt sorg og smerte til våre medmennesker. Vi har skadet jorden vi bor på. Vi har til og med nektet å anerkjenne Gud som den han er. Bryr Gud seg om det? Betyr vi noe for ham? Blir Gud sint når han ser all ondskap blant menneskene?

Av Alv Magnus

Bibelen svarer ja på disse spørsmål. Han er ikke likegyldig. Han ser ikke gjennom fingrene med urett. Han er den som garanterer for at ikke alt ender i et moralsk kaos. Derfor må retten håndheves og de skyldige straffes. Slik vil vi mennesker ha det. Intet menneskelig samfunn har valgt anarki.
Skulle Gud straffe alle som har forbrutt seg, måtte alle unngjelde. Uten unntak. Da ville ingen bli stående. Prosjektet med å skape mennesker som Gud kunne glede seg over å ha som venner ville være feilslått. Gud hadde et dilemma. Hvordan ville han løse det?
Guds svar på konflikten med menneskene er hva vi kaller evangeliet; de gode nyheter. I stedet for å la alle mennesker få smake den straff de fortjener, valgte han en stedfortreder han kunne straffe i vårt sted. Men hvilken kandidat kunne han finne? En som ikke selv var skyldig og som samtidig var villig?
Sønnen! Gud som er tre personer i et evig kjærlighetsforhold besluttet at Sønnen skulle ofre seg. Han var villig. Han kom som et menneske. Han ble født av jordiske foreldre etter en guddommelig befruktning. Den fødselen satte skille i historien og skille i tiden. Som fullvoksen mann ble han hengt opp på et kors der han led døden. Han ble gravlagt, men sto opp igjen på den tredje dag. I vår kulturkrets har vi mintes og feiret disse begivenheter i mer enn tusen år. Hans fødsel, død og oppstandelse har definert vårt lovverk, vår oppdragelse, våre institusjoner og sed og skikk i generasjoner.
Denne Sønnen som er det eneste skyldfrie menneske antok frivillig hele menneskehetens samlede syndeskyld. Han gjorde vår konflikt med Gud til sin. Luther sier det slik: Sønnen sier til meg: Du er ikke lenger en synder, men jeg. Jeg trådte i ditt sted.
Dersom synden ikke var blitt Jesu egen, kunne han ikke blitt skyldig og blitt straffet for den.
Men dermed godkjenner og bekrefter Sønnen Guds dom. Dommen får karakter av et rettsoppgjør mellom Faderen og Sønnen. Sønnen soner og tar imot Faderens vredes dom over all synd han nå har tatt opp i seg. Som stedfortreder betaler han fullt ut hva vi alle skyldte Gud.

Nå er Gud og jeg venner. Sønnen gjorde det mulig. Det har jeg innsett. Min synd måtte gjøres opp. Sønnen tok min synd inn i seg. Gud godkjente det som fullverdig soning på mine vegne. En transaksjon hadde funnet sted mellom personene i Gud, forut for min tid, uten mitt råd og uten min deltakelse. Mitt eneste bidrag er å si ja.
Vårt nabolands største dikter og dramatiker, August Strindberg, hadde forstått dette i sin generasjon, for han ville ha denne inskripsjon på sin gravstein: Ave crux, spes unica: Vær hilset kors, mitt eneste håp.

Stod på trykk i MM nr. 1/2007