Guds kjærlighet – har vi erfart den?

Det er to krefter som virker innen norsk kristenhet; sentrifugal- og sentripetalkraften. Tenker vi oss Jesus som sentrum, drives noen utover og bort ifra ham, mens andre trekkes innover i søken etter ham.
Det er lett å bli fanget inn av den tiltakende urettferdighet i samfunnet: Enten slik at du blir besmittet av urett i ditt eget liv, eller slik at du blir så fokusert på uretten at hjertet hardner og kjølner i indignasjon. Begge er reelle farer. Og begge deler er beskrevet i Det nye testamente som indikatorer på at vi befinner oss i «de siste dager» når dette preger menneskene.
Problemet er feil fokus. Du blir bytte for det du retter blikket mot. Du suges inn i kraftfeltet som omgir uretten. Den fungerer som en sentrifugalkraft i forhold til Jesus. Du slynges ut og bort. Jesus øver ikke lenger noen dragning på ditt hjerte.

Men det er en motsatt tendens som også blir stadig mer tydelig; det er alle dem som søker seg inn mot troens sentrum. Det er kjærlighetens sentripetalkraft. Bak denne tiltrekningskraften står Den hellige ånd. Bak sentrifugalkraften står denne verden og den personifiserte ondskap i allianse. Når disse krefter virker, dras hjertene i motsatte retninger. Alt etter hva hjertene er fylt av.

De som dras mot Jesus, får en økende lengsel etter å oppleve ham.
Av en eller annen grunn har opplevelser vært nedvurdert i kirken. Mer enn det: Å hige etter erfaringer som berører følelseslivet har vært betraktet som suspekt. Et sunt trosliv skal helst baseres på vilje og forstand. Slipper man følelsene til, kan det fort ende i føleri. Slik har man tenkt. Og slik har man forkynt.
Men følelser er gitt av Gud. Gud har følelser. Så har vi. Vi er skapt i hans bilde. De utgjør en viktig side av personligheten.
Ethvert forhold mellom mennesker berører våre følelser, enten positivt eller negativt. Gode følelser gjør forhold meningsfulle. De beriker og bekrefter.
Slik er det også i forhold til Gud. Kan vi elske Gud uten å føle noe som helst?
Noen vil si ja. I sjelens natt der Gud synes fjern og uvirkelig, blir hengivenheten til Herren Jesus testet. Som hos Job. Det finnes mangfoldige vitnesbyrd av Guds hellige gjennom århundrene som gjennom ulike prøvelser har holdt fast på kjærligheten til frelseren uten noen støtte fra følelsene. Men det kan knapt sies å være normen. Ei heller kan det hevdes at Skriften viser til at dette skal være den normale tilstand livet gjennom.

Det første og største bud er å elske Gud av hele vårt hjerte, vår vilje og vår forstand. Her må vi melde pass. Vi kan ikke elske Gud. Ikke uten at vi har erfart hans kjærlighet først. Det sier Johannes. Jesu disippel sier: «Vi elsker fordi han elsket oss først.» (1.Joh.4:19) Han bekjenner videre: «Vi har kjent og trodd den kjærlighet Gud har til oss.» (1.Joh.4:16) Vi har kjent, sier Johannes, og trodd. Ikke bare trodd. Vi har gjort erfaringer. Vi har hatt personlige opplevelser av Guds kjærlighet.

Hvordan kan en ha en personlig erfaring av kjærlighet uten at følelsene er involvert?
Alle mennesker trakter etter kjærlighet. Alle vil bli elsket. Alle søker bekreftelse. Men ofte søker vi på feil adresse.
Mange norske kristne er sulteforet. Ikke på mat. Ikke på fornøyelser. De er ikke fattige når det gjelder materiell velstand. Hungeren går på å få oppleve Gud som en vennlig Far. Tryggheten mange av oss har søkt etter finner vi bare i Fars armer. Vi må gi Far tid og anledning til å vise oss hvor høyt han elsker oss slik at vi kan registrere det i vårt følelsesliv. Det er faktisk ikke nok at forstanden alene griper det. Hjertet må også tilfredsstilles. Men da må vi lære å falle til ro i hans nærhet. Som Maria. Hun hadde latt seg fange inn av Jesus. Hun satte ham først. Over alt annet. Hennes søster Marta likte det dårlig. Men Jesus berømmet Maria og sa hun hadde gjort et godt og nødvendig valg.
Men er ikke faren at vi da blir selvopptatte kristne, som bare jakter på nye følelseshøyder? Jo.
Det er en fare. Ensidig forkynnelse er alltid en fare.
I den siste tiden har jeg sett så mange, etter eget utsagn, motfalne, tafatte, tørre, triste og traumatiserte kristne bli forvandlet gjennom et møte med Guds kjærlighet at jeg våger påstanden: Norsk kristenhet trenger et dypdykk i Guds kjærlighet. Kanskje får vi da også mer kontakt med Fars hjerte for resten av sin menighet og alle de bortkomne sønner og døtre.