Hvem er kirken?

Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller, synger vi i en gammel salme. Sant nok. Bygninger kan forvitre og forgå. Den institusjonelle kirke kan falle i hendene på Guds motstander. Det har hendt før. Men Jesu Kristi menighet har overlevd. Her jeg bor har mennesker tilbedt og sunget Herrens pris i hvert fall siden Hamar ble bispesete i 1152.

Av Alv Magnus

På Hans Nielsen Hauges tid var den etablerte kirke den argeste motstander av både han og vekkelsen. Men gradvis ble kirken som institusjon erobret tilbake.

I dag er Den norske kirke utsatt for beleiring og infiltrasjon av mennesker med en agenda som bryter med evangeliet. De som vil «overta» er resolutte og militante. De andre lar seg presse fra skanse til skanse. De vil først og fremst ha fred. De er ikke overbevist nok om at kirkens gamle sannheter er verd å slåss for. Med media på sin side og med storsamfunnets talsmenn i ryggen, blir lobbyistene for sterke. De har tiden og tidsånden på sin side. Tenker man. Ja vel. Men ikke evigheten.

Jeg har vært borte fra Norge noen uker. Det har gjort meg godt. Jeg er blitt oppmuntret av å møte kolleger fra alle kanter av verden i vår misjon. Vi møttes i Korea som ledere for 17000 arbeidere fra 200 land. Å høre hva Gud gjør rundt om i verden, har fått mine forventninger til Gud til å vokse. Jeg var selv i Korea for 34 år siden på team for å evangelisere. Den gang utgjorde de kristne 10% av befolkningen. Landet var fattig. De færreste hadde biler. Selv en sykkel var nesten uoverkommelig. Nå er 30% evangeliske kristne og landet har hatt en eventyrlig økonomisk vekst. Den gang kunne ingen reise ut i misjon. I dag utgjør koreanerne den nest største misjonærstyrken i verden.

Her er noen korte glimt av hva jeg hørte Gud gjør gjennom vårt arbeid i India: For seks år siden tok et av våre sentre i Australia initiativ til å starte et pionerarbeid i Nord India blant et unådd folkeslag. Til hjelp i arbeidet med å spre evangeliet, lagde de en DVD på det aktuelle språket. Nå nylig hadde de fått tilbakemeldinger om at en million mennesker var kommet til tro som en frukt av dette arbeidet. En annen rapport fortalte om 9000 muslimer som hadde kommet til tro på Jesus og blitt døpt de to siste årene. En tredje rapport kunne berette om nye menigheter etablert i 500 landsbyer der det tidligere ikke fantes noen kristne.

Hva er det som gjør at mennesker kommer til tro? Er det ikke fordi folk blir tiltrukket av budskapet og menneskene som bringer det? Hvordan kunne den kristne kirke vokse frem i det romerske imperium de tre første århundre, når de kristne ble hånet og hundset av myndighetene og led all mulig overlast? Selvfølgelig hadde de sine feil og mangler, men de vant frem fordi omgivelsene som iakttok dem fant budskapet og livene deres attraktive. De vitnet om troen på en slik måte at mennesker de kom i berøring med ville ha det de hadde, selv om det kunne komme til å koste dem dyrt.

Når den kristne kultur vi har levd i og nytt godt av som folk i generasjoner nå går i oppløsning rundt oss, fortere enn vi kunne ane, er vi kan hende snart tilbake til utgangspunktet. Det er vitnesbyrdet til den enkelte kristne og godheten de kristne har for hverandre som vil øve tiltrekning på menneskene rundt oss. Til tross for motstand og offentlig harselas, vil mange ha den glede og styrke de ser hos de kristne. Vi vinner ikke våre medmennesker ved å bli mest mulig lik dem, men ved å bli mest mulig lik ham vi tror på. Det er hans liv i oss og gjennom oss som er attraksjonen. Derfor skal han avdekkes og ikke tildekkes.

Kirken er ikke bygninger, om de er aldri så vakre. Kirken er heller ikke byråkrati, råd og strukturer. Kirken er de troende som kommer sammen for å feire Jesu nærvær. Der kirken vokser mest ute i verden, er det uten ytre prakt, uten offentlig godkjenning og uten offentlige privilegier.
I private hjem, på arbeidsplasser og læresteder, på sykehus og i fengsler der de troende kommer sammen i hans navn, der er han til stede og kaster glans over sin menighet. Og den glansen virker som en magnet på mennesker i alle aldre.

Slik vil det også bli her i landet. Mer og mer. For vi er skapt av kjærlighet for å leve i kjærlighet. Det er bare ham vi tror på som er kjærlighet og kan dele den med andre. Når mennesker går trøtt av å søke surrogatløsninger, vil de komme for å få den ekte vare. Bare den er tilgjengelig og tilstede. Der ligger utfordringen for deg og meg.

Alv J. Magnus
Leder for Ungdom i Oppdrag