Kirkemøtet på Lillehammer

Det øverste organ for Den norske kirke vedtok på Lillehammer nylig at homofile og lesbiske som lever i parforhold skal ha rett til å vigsles som prester. Mine tanker går i den forbindelse til det lille brevet Judas skrev, han som presenterer seg som Jakobs bror. Han sier at han hadde satt seg fore å skrive noe oppbyggelig om frelsen, men at han i stedet fant grunn til å skrive formanende om å «stride for den tro som en gang for alle er blitt overgitt til de hellige».

Av Alv Magnus

Her skal vi merke oss at troen ikke er en diffus og utydelig tro som hver enkelt kan komponere etter eget forgodtbefinnende. Avisen Vårt Land har en fast spalte kalt Min tro. Der presenteres ulike personers tro; som oftest en blanding av ulike ingredienser i en høyst subjektiv tro. Siden ateisme er en håpløs posisjon, vil de fleste i dag smykke seg med en eller annen form for egenskapt tro. Ingen synes å sjenere seg over å presentere sin tro om den er aldri så merkverdig. Slik sett er man i pakt med tidens nyreligiøse stemninger og nyter anerkjennelse når man erklærer sin uavhengighet av nedarvede sannheter.

Men Judas peker i stedet på at den tro som frelser et menneske fra dets synder er en overlevert tro. Og det én gang for alle. Det er altså ikke fritt frem å manipulere med innholdet av den troen. Tvert imot skal den tas imot hel og uforfalsket. Og siden den er mektig til å frelse, er den hellig og umistelig. Og siden den er så dyrebar, vil den møte motstand fra Guds fiender. Derfor oppfordrer Judas sine lyttere til å stride for den. Det greske ordet for å stride, agonizomai, innebærer smerte. Det å stride for den overleverte tro mot forførere i menigheten er smertefull.

Problemet som har oppstått er at noen mennesker har «sneket» seg inn i menighetene og derfra søker å utbre sitt syn. Judas beskriver dem slik: «De er ugudelige og forvender vår Guds nåde til skamløshet.» De sto for en nådeforkynnelse som var falsk. Siden Gud var nådig, ville han se med overbærenhet på at mennesker levde ut sine lyster og tilbøyeligheter. Disse som hevder slikt er ugudelige, sier Judas. Det vil si at de har ikke sans for det som hører Gud til. De har ingen respekt for Guds vilje. De elsker sine lyster høyere enn Gud. De bryr seg ikke om de krenker ham med sine ord og sin oppførsel.

Ordet skamløshet, aselgeia, er det styggeste ordet i Det nye testamentes synderegister, sier en fortolker. En annen fortolker uttrykker det slik: En mann kan være uren, og likevel ville skjule sin synd, men den mann som er aselges, sjokkerer offentlig anstendighet. Hos slike mennesker er samvittigheten kvalt og skammen jaget på flukt. Judas refererer til folkene i Sodoma som eksempler på denne villfarelse. Profeten Jesaia gjorde også det og sa om dem at «de talte åpent om sin synd.» (Jes.3:9) Slik er aselgeia en betegnelse på den åpne og skamløse synd. Den forferdelige dom som rammet folkene i Sodoma viser med all ønskelig tydelighet hvor provosert Gud ble av deres oppførsel.

Når vi så i dag konfronteres av mennesker som ikke bare krever å få leve ut sine lyster og samtidig beholde sin plass i menigheten, men som til og med krever rett til å bli hyrder for Guds folk, da er frekkheten uten sidestykke. Bibelen kaller aldri det å brenne av begjær etter mennesker av samme kjønn for kjærlighet, men kaller det skammelig utukt og skjendige lidenskaper. Slike mennesker har Gud overgitt. Å være overgitt av Gud, er allerede en dom. Det er en skremmende situasjon å befinne seg i. Hvordan skal så disse kunne betros ansvaret for å formane og forkynne Guds vilje? Hvordan skulle de sanne troende kunne tillitsfullt overlate seg til disse som hyrder?

Nå har et flertall av kirkemøtets delegater gitt aksept for at det går an. Men dermed har de umyndiggjort seg selv som kirkens «eldsteråd». De har gjort seg medskyldig i villfarelsen. De har ikke gjort som Skriften formaner til: De har gitt opp å stride. De har heller valgt side med dem som vil forvrenge troen. I siste instans går de ærend for Guds motstander.

Ett spørsmål melder seg: Hvordan har dette kunnet skje?
Et så klart brudd med den kristne tro på etikkens område kunne ikke skje hvis det ikke hadde vært for en prosess som har pågått over lang tid. Kirkens ledere har ikke villet ta omkostningene ved å stå for Bibelens standarder når det gjelder sex og samliv. Samboforhold og skilsmisse og gjengifte er snart like alminnelige i kirken som utenfor. Man flykter fra slike frontavsnitt til andre og «ufarlige» temaer der man kan være på parti med flertallskulturen. Men det er der kampen raser at soldatenes lojalitet blir testet, sa Luther. Russlands store dikter Alexander Solsjenytsin sier: Vi lever ikke i villfarelse fordi det er vanskelig å finne sannheten. Vi lever i villfarelse fordi det er mer bekvemt for oss. Det er de mange år med kompromisser når det gjelder sannhetens kilde, som gjør at man ikke lenger har noe ståsted å kjempe fra.

Alv J. Magnus
Leder for Ungdom i Oppdrag