Hvorfor får vi ikke gjennomslag?

De bar plakater med den samme parolen: Familien; nasjonens stolthet og styrke! Folk samlet seg på torget i sentrum av byen. En kjempescene var reist med svære lys- og lydtårn. Erkebiskopen for den lutherske kirke ba en bønn. Så talte landets president om viktigheten av ekteskapet og familien for nasjonens fremtid. Priser ble delt ut til familien med flest barn, 11, til landets beste mor og far, til de som hadde gjort mest for foreldreløse barn med mer. Nasjonens kirkeledere sto for prisutdelingen. Landets fremste artister sang. Alt ble overført direkte i kanal 1 på nasjonalt TV. Det hører med til historien at myndighetene hadde avvist forslag om kjønnsnøytral ekteskapslov.

Jeg måtte klype meg i armen. Var det virkelig sant? Jo, det var sant. Jeg sto i folkemengden i Riga i mai i år. Tenk om det hadde vært Oslo? Hvorfor skjedde dette i Latvia og ikke i Norge?
Kirkene har gått sammen om å sette ekteskap og familie på dagsorden. Hvert år de siste fem årene har de markert familiens dag. Og for første gang deltok presidenten med en appell. Storsamfunnet har kjøpt seg inn i visjonen om å gjenreise familien i en nasjon som er utrydningstruet ved for få barnefødsler.
Norges politiske myndigheter burde ta lærdom av Latvia. Vi har også en negativ demografisk utvikling. I stedet for en opprusting av familien kjører Norge med ideologisk bind for øynene i stikk motsatt retning.
Hva tenker vi om at våre myndigheter fullstendig neglisjerer appeller og advarsler fra kristenfolket? Hvorfor når ikke våre argumenter frem?

Jeg kjøper ikke det mange sier; at argumentene ikke er godt nok begrunnet. Rasjonaliteten er helt og holdent på vår side, både historisk, biologisk, sosiologisk og bibelsk. Poenget er at det har foregått en immunisering over tid mot en fri og fornuftig refleksjon omkring homofiles rettigheter. Homofile lobbyister har fått gjennomslag for påstanden om å være offer. Offerrollen skaper sympati og skyld hos flertallet. Da ligger det til rette for å beskylde flertallet for diskriminering hvis deres krav ikke innfris. Selv om det er så absurd som å kreve ekteskapsinstitusjonen omdefinert for sitt formål.
Svært få er villige til å ta belastningen med å bli beskyldt for diskriminering. Det er et fyord i vårt vokabular. Mediene har unisont stilt opp for lobbyistene. Det skal godt gjøres å finne en lederskribent i avis-Norge som avslører og avviser homolobbyens demagogi. De riksdekkende medier er meningsklonet. Vi trenger ingen sensur i Norge. Alle går i takt. De følger slavisk samme tone. Tenker alle likt? Eller er alle redde for å falle i unåde? Ikke vet jeg. Men det er påfallende. Tidsånden kaller man det. Unnfallenhet er kanskje en nasjonal synd i Norge. Er vi en nasjon som styres av en elite som har én overhengende frykt; å bli stigmatisert av media?

Javel. Men tilbake til kirken. Hvorfor avfeies vi som et korrektiv? Hvorfor har vi ingen innflytelse? Hvorfor lytter man ikke til hva vi har å si?
Har det noe med vår manglende autoritet å gjøre? For hvorfor skulle vi ha myndighet til å tale om ekteskapet i det offentlige rom, når vi viser så liten respekt for ekteskapet innad i kirken. Gud gir oss ikke autoritet til å kjempe for ekteskapet på den offentlige arena, før vi har kjempet for ekteskapet på den hjemlige.

«La ekteskapet holdes i ære av alle,» sier Hebreerbrevets forfatter. «For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.» (Hebr.13:4)
Her er et ord til ledere og forkynnere i kirken. Tar vi et oppgjør med forfallet på dette området i menighetene? Sambo forhold, skilsmisse og gjengifte er langt på vei tabubelagte temaer i mange menigheter. Det koster for mye å gjenreise en standard, tenker nok mange. Jeg forstår dem. Men autoritet fra Gud kommer med en prislapp. Å la Guds ord få makt i menighetens liv er en forutsetning for at det vi sier skal få tyngde på andre arenaer. Faller gudsfrykten bort i menigheten, brer gudløsheten seg i samfunnet. Så smertefullt enkelt er det. Men gjør vi som kirken i Latvia, kan vi også få innflytelse på utviklingen i vårt land.