Bygger ikke sitt eget byggverk, men Guds rike

En kavalkade fra Alv og Margaretas tid som ledere for Ungdom i Oppdrag.

Av Marie Helene Grønneng

De er to ildsjeler, to pionerer, to forbilder. Alv og Margareta Magnus sitter hjemme i stua på Grimerud og ser på gamle bilder fra UiO-arkivet. Sammen har paret ledet Ungdom i Oppdrag siden juni 1986 og frem til januar 2009.

Det har vært en innholdsrik og utfordrende tid med flere pionerprosjekter og internasjonale satsinger. Misjon, enhet på tvers av kirkesamfunn og vektlegging av Guds ord i disippelgjøringen er og har alltid vært sentrale fokus for ekteparets initiativ som ledere.

Lederutfordringen

- Jan Helge Frøen hadde vært leder for Ungdom i Oppdrag i syv år. Våren 1986 følte han at han trengte avløsning og informerte Ungdom i Oppdrags Europaleder Floyd McClung om at han skulle komme og innsette en ny leder for organisasjonen, forteller Alv. Jeg hadde umiddelbart et forslag på hvem som burde ta over førersetet, men at det skulle bli meg selv var en fjern tanke, innrømmer han.
Før dette skjedde inviterte Alv og Margareta en forkynner fra Vineyardbevegelsen i Canada, Bob McGee, til å tale på en konferanse UiO arrangerte i Drammen. Han kom til Grimerud med et stort team.
- Vi satt der borte i salongen, sier Margareta og peker på en trivelig sofagruppe i andre enden av stua. Etter en times lovsang sier McGee til en på teamet som het Augustin Alcala at nå kunne han profetere, fortsetter Alv.
- Han sa til meg: «Gud kommer til å forandre din tjeneste innen én uke. Du skal ikke reise herfra, men tjenesten din vil bli forandret». Det var ordene i profetien, gjengir Alv ivrig.
- Alv hadde bedt og fastet i tre uker før denne profetien kom. Vi ventet på noe, konstaterer Margareta.
Bare en uke etter kom Floyd McClung opp til Grimerud. Han utfordret styret til å be over hvem som skulle innsettes som ny leder.
- Jeg husker at du ba til Gud, Alv, du ba om et vers. Gud ga deg et vers fra Det gamle testamentet. Husker du det? Alv nikker bekreftende.
- Det var et nokså uvanlig vers. Jeg husker jeg tenkte: Gud, hva betyr dette? Dagen etter kommer Floyd bort til meg med nøyaktig samme bibelverset og med en utfordring om å lede Ungdom i Oppdrag, forteller Alv.
Han forteller at han ba over det og kjente en sanksjon i hjertet.
- Gud hadde forberedt meg på dette uten at jeg selv helt skjønte at det var det han ville, sier Alv.

En gammel profeti ble virkelig

Tidligere på vinteren samme år, før alle disse bekreftelsene fant sted, hadde Alv blitt minnet om en profeti som ble uttalt over han og Margareta 10 år tideligere.
- Vi var på en UiO-konferanse med Ken Wright februar 1976. På slutten av samlingen kom han ned til oss og sa: « You shall lead them, you shall feed them,» forteller Margareta.
Alv studerte da i Oslo og de var ikke med i UiO på den tiden. Alv fortsetter:
- Jeg husker jeg tenkte den vinteren i 1986 at riktignok var Ken Wright en gudfryktig forkynner og profet, men at han denne gangen hadde bommet litt, sier Alv og smiler.
Alv var 42 år da han overtok stafettpinnen etter Jan Helge Frøen. Han ble innsatt som leder av Loren Cunningham foran 1400 deltakere på GO-festivalen ved Ljungkile i Sverige i juni 1986.
- Lederskiftet var tøft. Alt skjedde veldig fort. Det var ikke mye prosess. Brått var jeg blitt den nye lederen og skulle stake ut kusen videre for UiO. Det var mye motgang den første tiden, erkjenner Alv. Margareta nikker bekreftende.
- Jeg er glad jeg ikke visste da hvor tøffe de to første årene skulle bli. Vissheten i hjertet om at Gud ville dette for oss ble avgjørende, forteller hun.
- Det var så tøft at det får bli en biografi en dag. Hadde ikke Gud forberedt oss slik han gjorde og bekreftet profetiene med en sanksjon i hjertene våre ville vi nok ikke taklet motgangen. Vi trengte et slikt håndtrykk fra Gud for å tørre å tro, konstaterer Alv.

GO-festival – 1987 (Drammen)

- Det var over 1000 deltakere der, sier Alv og smiler.
Han holder opp et bilde av seg selv på talerstolen under Go-festivalen i Drammen i 1987. Det var George Verwer, grunnlegger og leder av OM, (Operasjon Mobilisering), som var hovedtaler det året, mimrer 64 åringen.

Kjøp av Grimerud gård – 1988 (Grimerud)

Grimerud hadde fungert som internatskole for gutter frem til 1973 og deretter stått tomt i to år før Ungdom i Oppdrag ble leietagere der fra 1975. I 1988 kjøpte de Eckboskolen på Grimerud Gård.
- Vi ville eie. Det føltes feil å skulle fortsette å restaurere annen manns eiendom, forteller Alv.
En av de andre lederne i UiO følte han fikk beløpet for seg. Etter forhandlinger fikk UiO kjøpt skoledelen av Eckbos Legater som eide både skolen og gården.
- Gud var med oss i alt dette, tilføyer Margareta.
Alv er enig:
- Det var en litt kronglete prosess, men vi stolte på Gud, og summen han hadde gitt oss tro for ble også kjøpe¬summen. Her på bildet overtar vi skjøtet og blir offisielt eiere, sier Alv og smiler.

Fakkelløp, bønnemøter og bønnemarsjer

Sommeren 1989 ble det tent en ild i Jerusalem. Den skulle symbolisere evangeliet om Guds rike. Så skulle ilden fraktes derfra til alle kontinenter og ungdommer løpe med fakler tent av den samme ilden jorda rundt til verdens ender.
- Vi fraktet ilden opp til Trøndelag der kristendommen offisielt har sitt utgangspunkt i Norge, forteller Alv.
Loren Cunningham var med Alv på å tenne fakkelen i Norge på torget i Trondheim.
- Det var 2000 ungdommer som løp nordover, vestover og sørover med ilden. Poenget var at dit fakkelen kom, skulle evangeliet også komme, forklarer Alv.
- I forbindelse med fakkelløpet var det torgmøter i alle byene. Jeg husker vår Beate sto med fakkel på Hamar Torg, bare 4 år gammel, forteller Margareta stolt.
- Året etter startet vi tverrkirkelige bønnemøter flere steder i landet med fokus på ytterkantene av nasjonen. Dette var ledd i en visjon med å proklamere evangeliet ved jordens ender, sier Margareta. Det lyser i de snille, blå øynene hennes. Jeg husker at vi tok med Stangepresten ut til en øy i Mjøsa for å be for landet, forteller hun videre.
I 1990 startet også UiO opp med tverrkirkelige bønnemarsjer i Norge. Bønnemarsjene hadde sitt utspring fra England. Målet var å ta bønn og tilbedelse av Jesus ut på gatene. Det var Alv som fanget opp ideen og realiserte den i Norge. Han fikk med seg pastorer og kirkeledere i Oslo til å stå sammen i bønn og lovsang.
- Da Jesus red inn i Jerusalem jublet disiplene og folket hyllet ham. De ble irettesatt av fariseerne. Da svarte Jesus: Om disse tier skal steinene rope. Vi ville ikke overlate til steinene å hylle Herren Jesus. Det ville vi gjøre. Tusener deltok. Et bølgende tog av glade og syngende mennesker gikk fra sentralbanestasjonen opp til universitetsplassen i sentrum av Oslo. Der knelte vi på brosteinene og ropte til Gud om frelse for land og folk. Forbipasserende med fullstappede bæreposer måpte av forundring over toget denne lørdagen. Medieskapte vrengebilder av kristne som sure og innbyrdes uenig om det meste falt i grus, sier Alv og smiler. Disse Jesus-marsjene ble arrangert i flere byer landet over årlig i fem år.

Den første DAWN konferansen

Erkebiskop for den anglikanske kirke i England, George Carey, var med på den første DAWN-konferansen i Stavanger. Hendelsen ble viktig og den satte kirkeplanting på dagsorden for kirkesamfunnene i Norge.
- Gjennom denne konferansen ble det stuerent å starte nye fellesskap. De som før hadde prøvd å starte nye menigheter, var blitt møtt med mye skepsis, for å si det forsiktig, sier Alv.
- Nå var det plutselig greit å snakke om kirkeplanting, skyter Margareta inn.
Alv var leder for DAWN-komiteen og en av hovedarrangørene. Konferansen fikk et anerkjennende stempel ved at mange sentrale aktører innenfor norsk kirkeliv var samlet på samme arena; fra statskirkelige biskoper på den ene siden til karismatiske pastorer på den andre.
- Det var et stort øyeblikk da biskop Bjørn Bue rakte Åge Åleskjær hånden, forteller Alv.

Anastasis – 1993

Margareta blir tydelig glad når hun ser et bilde av hospitalskipet Anastasis legge til kai i Bergen sensommeren 1993.
- Jeg hadde fulgt med på Anastasis fra mine tidlige år i UiO. Det var en fantastisk opplevelse å få skipet til Norge. Kaia var full av folk i folkedrakter. Jeg frydet meg! Jeg hadde bedt mye for skipet. Det var stort å få gå ombord og få møte medarbeiderne, beskriver hun entusiastisk.
Det var etter initiativ fra Alv at skipet kom til Europa. Etter et møte på Lia gård ved Koppang med sine medledere sendte han et brev til Don Stephens, leder på Anastasis. Han foreslo at de kunne komme til Norge og laste opp med medisiner og personell før de reiste ned og tjenestegjorde i Vest-Afrika.
- Første gang Anastasis kom til Norge var i 1991. Vi møtte henne i rom sjø med seilskuta Elida utenfor Kristiansand. Folk sto i kø for å komme om bord mens skipet lå ved kai i byen. Jeg husker en samtale med Jon Lilletun om bord der han mente at Anastasis burde innstilles til Nobels fredspris, sier Alv.
- Da skipet forlot havna var det klump i halsen og tårer i øynene mine. Jeg tror alle de fremmøtte var preget av det øyeblikket. Vi nordmenn er svake for barmhjertighet og det var umulig å ikke bli berørt av den frivillige innsatsen disse viste. Der dro de ut til ukjent land uten lønn, ja, de til og med betalte for å bo og leve kummerlig i tjeneste for de fattigste, forteller Alv videre.
Nå er Anastasis hugget opp og et nytt og større skip, Africa Mercy, har tatt over virksomheten. Dette skipet ligger mest til kai i fattige land og får medisiner og nødvendig materiell fraktet ned istedenfor å seile den lange turen hit opp. Mercy Ships som eier dette skipet er for øvrig ikke lenger en del av UiO.

Kaffebar i Halden og Tønsberg

Ungdom i Oppdrag var tidlig ute med å starte opp kaffebarer. Den aller første ble startet opp i Tønsberg i 1989. Den ble kaldt Matthew’s House. Like etter startet UiO også kaffebaren Andrew’s House i Halden. Kafeene ble et samlingssted for bønn og mange narkomane ble frelst gjennom arbeidet. Alv forteller at det var etter initiativ fra lokale UiOere i disse byene at evangeliserende kaffebarer kom på UiOs dagsorden.

Fengselsbasen i Skien

Skien kretsfengsel ble innviet som en Ungdom i Oppdrag-base senhøstes 1999.
- Margareta og jeg var på vei til Skien for å innvie fengselet. På veien ned stoppet vi innom kaffebaren Matthew’s House som feiret 10 års jubileum samtidig. Der møtte vi Ludvig Karlsen som forklarte at han var i Tønsberg for å se stedet som hadde reddet så mange narkomane. Vi forteller at vi er på veg til Skien for å innvie fengselet som en ny UiO-base. Da forteller Ludvig at det var der, på celle nr 9 i Skien kretsfengsel, at han satt som fange da han fikk kallet sitt. Det var der Gud talte til ham! Det var der Gud ga ham et syn om at han ville komme til å forkynne evangeliet for hundrevis av mennesker, forteller Alv ivrig. To år senere mens Ludvig står og preker i Filadelfia, Hamar, oppdager han at det var det lokalet han så i synet på celle 9, legger Alv til.
Skien fengsel er fortsatt et sted hvor mange ungdommer får sitt kall.
- Det er ganske vittig å tenke på at både den eldste sønnen vår, datteren vår, svigerdatteren og svigersønnen vår har vært med å lede disippeltreningsskoler på fengselet i Skien, forteller Margareta og smiler.

Kanaan-senteret på Arneberg

De evangeliske Maria-søstrene hadde et senter på Arneberg. Vi var der på besøk for å søke stillhet og bønn og fikk god kontakt med dem. Etter 20 års tjeneste i Norge, ble Maria-søstrene kalt tilbake til hovedsenteret i Darmstadt, Tyskland. De spurte om vi i Ungdom i Oppdrag ville ta over disponeringen av stedet. Etter bønn og overveielser kom vi frem til at vi ville si ja til deres tilbud og overta ansvar for det vakre stedet. Vi ville bruke senteret som et stille sted for misjonæromsorg, sjelesorg og bønn.

Bønn for OL – 1994

Under de Olympiske Vinterleker på Lillehammer i 1994 gjennomførte Ungdom i Oppdrag en storstilt evangeliseringsaksjon. Omlag 800 unge og voksne var engasjert i de to ukene arrangementet pågikk i de tre Mjøsbyene.
- Det var stort å få være med på dette. Vi var overalt. Noen vitnet på bussen eller på torget, mens andre sto på søppeldunker og leste høyt fra Bibelen gjennom hele gågata i Lillehammer. King’s Kids-grupper opptrådte for de utenlandske turistene i norske folkedrakter, forteller Margareta.
- Til tross for så mange tusen tilreisende under lekene, ble det ikke bruk for noen av de ekstra arrestasjonslokalene politiet hadde rekvirert. Oss bekjent forløp de to ukene uten en eneste arrestasjon. Kanskje hadde det med at vi badet arrangementet i bønn? tilføyer Alv.

25 årsjubileumet i 1997

Ungdom i Oppdrag er en disippeltrengingsorganisasjon og det ligger på Alvs og Margaretas hjerte å motivere mennesker til misjon.
- Det var et stort øyeblikk under feiringen av UiOs 25års jubileum i Hamar OL Amfi da det ble dannet en flaggborg med representanter fra 25 nasjoner. Det ble en symbolsk bekreftelse på at arbeidet med å spre evangeliet når ut til folkeslagene, forteller Margareta.
Målet er ikke nådd ved å ha misjon i mange land. Ekteparet Magnus forteller at de har et særlig fokus på å nå de unådde folkegruppene med evangeliet om Jesus.

Bygger ikke sitt eget byggverk, men Guds rike

- Når jeg ser tilbake på de tiltakene vi har satt i gang så er dette med på å skape enhet mellom Guds folk i alle leire noe som har vært et viktig anliggende for oss, fremhever Margareta.
- Vi har vært og er fortsatt opptatt av å skape arenaer hvor kristne fra ulike tradisjoner kan møtes. Det kunne være i bønnemarsjene, på GO-festivaler, på familieleire, gjennom DAWN-møter, fakkeltog eller på en kaffebar, bekrefter Alv.
Tusenvis av unge mennesker har opp igjennom årene fått livene sine forvandlet gjennom undervisning i den kristne tro og blitt utrustet til vitner for evangeliet gjennom tiden i UiO. De fleste har gått videre inn i studenttilværelse, ut i arbeidsliv eller menighetsarbeid i ulike menigheter.
- Det er alltid utfordrende for oss som blir igjen etter hvert kull av disipler som forlater oss. Vi har investert og lagt igjen noe av oss selv i deres liv. Folk kommer hit for en stund og så går de videre til nye oppgaver. Jeg har innsett at ved å fokusere på kallet vårt, løfter vi blikket lenger enn til våre egne følelser, sier Margareta.
- Det er utfordrende å stadig «miste» gode arbeidere og relasjoner vi har bygget med folk vi er blitt glad i, men det er også positivt at folk reiser herfra. Det var det Jesus gjorde, han sendte ut disipler. Vi bygger ikke vårt eget byggverk, men vi trener opp mennesker til å gjøre en gjerning i Guds rike, poengterer Alv.
- På arbeidersamlingene i januar hvert år sender vi ut både misjonærer og studenter på praksisturer over hele verden. Da er vi med og legger våre hender på dem og ber. Når jeg går hjem om kvelden etter en slik samling og kjenner tårer renne nedover kinnene mine, da tenker jeg alltid: «Takk Gud, dette er lønnen», sier Margareta ydmykt. Alv nikker bekreftende.
- Utsendelsen av misjonærene fra arbeidersamlingene er høydepunkter i tjenesten, sier 64 åringen.