En kafésamtale fra en by nær deg

- Salamo ’aleikom! (Fred være med dere!) hilser jeg i det jeg kommer inn i kebabsjappa. - Wa ’aleikomo salam! (Fred til deg også), mumler flere av kafegjestene litt halvhjertet til svar.

Av Mot Målet

Noen ser opp, og virker overrasket over å se et hvitt ansikt. Jeg bestiller og setter meg ved disken for å vente.
- Er du muslim eller kristen? spør endelig en som ikke klarer å tøyle sin nysgjerrighet stort lenger.
- Kristen, selvfølgelig, bare se på meg. Forfedrene mine var europeere. Vi har vært kristne i over 1500 år.
Spørsmålsstilleren ser litt skuffet ut.
- Men, fortsetter jeg, jeg har gjort en enestående oppdagelse.
Han lener hodet en tanke til siden, og hever et øyenbryn.
- Jeg fant ut at kristendommen var en imperiereligion som ble grunnlagt av den romerske keiser Konstantin 300 år etter Kristus. Jeg har studert Jesu lære, og han nevner ikke kristne eller kristendommen en eneste gang. Den lille kafeen blir merkelig stille. Jeg skjønner at de fleste gjestene lytter til samtalen vår.
- Hva? utbryter min samtalepartner som heter Mosa. Hva lærte Jesus da?
- Jesus underviste om Guds rike. Han kom aldri for å starte en ny religion kalt kristendom. Hans disipler forstod det ikke slik. Se her! La meg vise deg noe annet jeg oppdaget. Jeg låner en penn fra kafedisken, tegner en sirkel på en serviett, og kaller den «Guds rike».
- Dette er det Jesus lærte: Om et kongedømme av mennesker – en ummah – underlagt Gud, med ham som Herre i sine liv. Likevel, og dette er til skam for oss, har de fleste av oss som er født inn i kristendommen ikke kommet inn i Guds rike.
Jeg tegner nok en sirkel som overlapper omtrent fem prosent av den første rundingen, og kaller den «kristendommen».

Kristen individualisme

Mosa ser på servietten, så på meg, og prøver å følge tankegangen min. Han er ikke det minste imponert over de splittede familiene, individualismen og umoralen han er vitne til blant «kristne». Mosa er overrasket over å møte en kristen som ikke prøver å forsvare kristendommen eller rekruttere ham til sitt imperium. Han er lei av defensive oss-mot-dem-holdninger, og folk som prøver å overtale ham til å bli med på kristendommens side.
Hvorfor skulle han etterape deres egoistiske og skamløse livsstil? Mosa har besøkt en kirke en gang, men den verdslige partymusikken og «Gud er din kompis»-budskapet gjorde ham overbevist om at kristne ikke har noen respekt for Gud. I tillegg har kristendommen en grusom og krigersk historie, med akkurat det religiøse imperiet han selv ble født inn i. Finnes det større synd enn skammen ved å svike sitt eget lokalsamfunn og familie ved å bytte imperium? Det ville være typisk kristen individualisme.

Innenfor eller utenfor Guds rike?

- Min datter er født i Jordan, fortsetter jeg. I fødselsattesten ble det skrevet «kristen» i feltet for «religion», bare fordi jeg hadde et europeisk utseende. Men tror du Gud anerkjenner et dokument skrevet av mennesker? Profeten Samuel sa: «Menneskene ser på det ytre, men Herren ser på hjertet.» Guds rike har mer å gjøre med min datters hjerte enn med hennes nedarvede kulturelle og religiøse bakgrunn. Jesus sa faktisk: «Guds rike er inni dere.»
Jeg tier og ser meg rundt.
- Kristi undervisning er likevel ikke lett. For eksempel sier indjil (evangeliet) at «ingen som driver hor, lever i urenhet eller er grådig, skal arve Kristi og Guds rike. Dette er jo sjirk (avgudsdyrkelse).» Derfor tegnet jeg mesteparten av kristendommen utenfor Guds rike.
Men hva med islam? spør jeg, og sender Mosa pennen. Hvor mange av de som er født «muslimer» ville du inkludere i Guds rike?

Noe felles

Når jeg er åpen og ærlig om kristendommen, så er ofte muslimene ærlige tilbake. De fleste tegner en runding som overlapper med Guds rike i omtrent samme grad. Men Mosa’s skjegg, kufi (bønnehatt), og den mørke skinnlappen i pannen viser at han tar sin religion alvorlig. Jeg undres på hvordan denne «fundamentalisten» kommer til å svare? Mosa nøler; han er klar over at flere andre hører på. Brått tegner han en ellipse som bare så vidt overlapper «Guds rike».
- Er det ikke mer overlapping enn det? spør jeg overrasket.
- Nei, svarer Mosa. Han beveger hånden mot de andre ved bordet sitt og hever stemmen så alle kan høre. Disse folkene er bare født muslimer. De ber og spiller fromme når fellesskapet ser det, men det er bare tradisjoner og kultur. Han stirrer prøvende på de andre for å se om noen er uenig. De bøyer hodene og unngår øyekontakt. Mosa snur seg rundt og planter pekefingeren på servietten min. Men jeg ønsker å leve her, sier han. I Guds rike!
- Det gjør jeg også, svarer jeg, og vet du, vi har noe felles her. Det vi først og fremst vil er ikke å fremme kristendommens eller islams imperier, ei heller å være religiøse. Vi er medmennesker som søker Guds rike.
Kebaben min er klar. Jeg tar den og setter meg sammen med Mosa og kompisene ved bordet hans. Vi snakker politikk og religion, men mest av alt snakker vi om Jesus og Guds rike. De er ivrige etter å møtes igjen.
- Ja, svarer jeg mens vi utveksler telefonnumre. La oss snakke mer om dette, men la oss ha det klart fra begynnelsen at jeg ikke kommer til å be dere forlate deres fellesskap og bli en «kristen». Mosa ser overrasket på meg. Hør her, sier jeg, og peker på servietten igjen. Hvorfor skal man krysse grensen fra islam til kristendommen, hvis bare noen få «kristne» er i Guds rike likevel? Og du kommer ikke til å be meg om å bli muslim heller, OK? Vi er allerede enige om at Guds rike inni oss er det viktigste, og merkelappene «kristen» og «muslim» sier mer om den ytre kulturen enn om den indre troen – korrekt?
- Riktig, sier Mosa smilende. Da ringer du da?
- Ja. Salamo ‘aleikom.
- Wa ’aleikomo salam, kommer det til svar.

Bare en gimmick?

Dialogen i denne kafésamtalen er typisk for responsen på diagrammet «Guds rike-sirklene».
Dialogen er satt sammen fra faktiske samtaler. Men Guds rike-sirklene er ikke bare et nytt evangeliseringsknep. Det er heller en utfordring om å tenke fullstendig nytt om hva det betyr å følge Kristus, og kommunisere vår tro i en multikulturell verden.
For tiden er de fleste evangeliseringsstrategier basert på «tiltrekning». Vårt utadrettede arbeid, engasjement i lokalsamfunnet og våre «kurs for søkende» tar sikte på å trekke folk inn i kirkens gravitasjonsfelt – inn i kristendommen – og forhåpentligvis vil de gjennom denne kontakten «bli frelst» og komme inn i Kongeriket. Men denne strategien virker best med de som har lignende kulturelle røtter eller som tiltrekkes av Vestens livsstil og kultur.
Budskapet i Apostlenes gjerninger, derimot, er tverrkulturelt eller «misjonalt». Evangeliet bryter kulturelle barrierer, og helt nye bevegelser med Kristus-etterfølgere vokser frem.

De jødiske troende, for eksempel, antok at Kornelius først måtte skifte kultur før han kunne bli «frelst». Det hørtes nok fornuftig ut: Den «tiltrekningsmodellen» for evangelisering de brukte blant jødene i Jerusalem, hadde tydelig Guds godkjennelse. Dessuten var deres kultur bygget på bibelske verdier, mens Kornelius’ italienske kultur var full av umoral, vold og avgudsdyrkelse. Hvordan kunne noen følge Kristus i slike omgivelser? For å bli frelst måtte Kornelius bli messiansk jøde, mente de.
Men Den hellige ånd knuser dette etnosentriske bildet, både av «kirken» og det å bli «en etterfølger av Veien». Peter, som hadde fått et granatsjokk mot sine religiøse antakelser, møtte italienerne på deres egne kulturelle vilkår, og opprettet et nytt fellesskap av Jesus-etterfølgere blant dem.
«Messianske italienere?» Uhørt! Helligbrøde! Det å bytte fra «tiltrekningstenkning» til «misjonal tenkning» fikk mange jødiske troende til å føle seg usikre i de dager, og gir oss som lever i dag en lignende utfordring.

Tekst: Jens Barnett
Oversettelse: Håkon Norheim

Artikkelforfatteren har mange års erfaring fra arbeid i Midtøsten. Jens Barnett er et pseudonym. Han bor i dag på Grimerud Gård.