Tyveriet som ikke ble oppdaget

Ideen om at alt tilhører Gud: De mest vellykkede tyveriene er de som offeret ikke legger merke til. De fleste kristne har nemlig ikke lagt merke til at noe svært viktig er blitt stjålet. Hva ble frarøvet oss? Når skjedde det og hvordan skjedde det?

Av Tom Bloomer

Kristne har i realiteten gått bort fra ideen om at hele skaperverket tilhører Gud. Fordi han har skapt alt, døde Jesus for å gjenopprette hele skapelsen. (Rom 8:20 og Kol 1:19-20). Han vil en dag komme tilbake til jorden for å kreve det som er hans (Rom. 8:18-19). I denne mellomtiden forteller vår arbeidsinstruks at vi skal undervise nasjonene i godt forvalterskap av vårt oppdrag (Matt 28:18-20).

Kunstig skille

Mange kristne har laget et kunstig skille mellom det vi tradisjonelt kaller det hellige og det verdslige. Mange tror frelsen kun gjelder individer; at kirkens rolle er å ta seg av de troende og kanskje hjelpe de fattige og trengende. Med en slik tenkning blir troen på Gud kun et personlig anliggende som helst ikke bør tas opp i det offentlig rom – og aller helst ikke på noe som helst sted utenfor kirken.
Når og hvordan begynte kristne å tenke slik? I sin bok Er kristendom forståelig? av Francis Schaeffer, sporer forfatteren opprinnelsen av denne tenkning tilbake til Thomas Aquinas. Aquinas var en oppriktig kristen som sto foran en stor utfordring: på 1300-tallet ble skriftene til Aristoteles gjeninnført til Europa etter å ha blitt gjemt av muslimske teologer i Spania. Da skriftene ble kjent på nytt, rystet dette på mange måter Europa. For å hindre at nasjonene ville snu seg vekk fra kristen tankegang og omfavne gresk filosofi, utarbeidet Aquinas en syntese mellom bibelsk tenkning og aristotelisk filosofi. Aquinas var et geni, og hans arbeid var storslått. Men fordi han definerte «naturen» og «nåden» inn i separate kategorier, åpnet han døren for ideen om at kirken kun skulle interessere seg for «de åndelige» aspektene ved livet.

Menneskelig fornuft

Sakte men sikkert vokste denne kløften mellom det åndelige og det verdslige. Opplysningstiden på 1700-tallet proklamerte at menneskelig fornuft, uten hjelp fra guddommelig åpenbaring, var i stand til å løse alle menneskehetens problemer. Det kunne bli sagt at Gud muligens stod bak skapelsen, men at han ikke lengre direkte grep inn i livet på jorden. Bibelen ble samtidig et symbolsk dokument som burde leses og analyseres, men ikke sees på som sannhet. Kirkens rolle handlet primært om å bry seg om menneskesjelene, ta seg av de fattige, men ellers ikke bry seg om samfunnet. Opplysningstiden ga oss i tillegg romantikkens syn på menneskelig natur – at synd ikke er et stort problem, ondskap ikke eksisterer og at alle problemer kan løses bare vi setter oss ned og forhandler om uenighetene.
Faktisk har mange av problemene mellom nasjonene åndelige røtter, som for eksempel i Midtøsten. Derfor må løsningene også være av åndelige art. Både kapitalsimen og sosialismen mislykkes i å finne løsninger, fordi begge systemene undervurderer menneskelig synd, hver av dem på en forskjellig måte. Fra Rousseau fikk vi ideen om at ’mine problemer skyldes noen andre’, og at jeg er et offer. Hegel ga oss da ideen om at staten er frelseren og ansvarlig for å ta seg av alle våre problemer fra krybben til graven. Siden vi alle er offer, er det lett å tro at løsningen er å se til staten for å få, ikke bare rettferdighet, men også barmhjertighet på alle livets områder.

Calvin

Her i fransktalende Sveits feires nå John Calvins 500-årsdag. Mange misforsto Calvin og hevder hans hensikt var å etablere et teokrati i Genève. Det er langt fra sannheten. Calvin utarbeidet en teologi om sfærene i samfunnet; med andre ord at samfunnet består av forskjellige sfærer som hver for seg har forskjellige autoritets- og innflytelsesområder. Han hadde aldri tro på at kirken skulle styre samfunnet (som den tidlige katolske kirken gjorde), eller at staten skulle styre kirken (som Luther trodde).
Calvin hadde tro på at sivile styresmakter skulle styre samfunnet. Han ble flere ganger bedt om å bli borgermester i Genève, men avslo hver gang. En av tekstene han baserte dette tankesettet på, var Rom 13.1-7, som gir styresmaktene autoritet fra Gud til å straffe lovbrudd og til å innkreve skatter. Han mente at kirkens rolle var å holde disse samfunnssfærene ansvarlige overfor bibelske prinsipper, samt å undervise disse prinsippene. Et eksempel på dette var da han samlet bank¬direktørene i Genève, og informerte dem om at deres skyhøye rentesatser var ågerrenter, og dermed utnyttelse av annens nød, hvilket jo er en synd ifølge Bibelen. For å kunne adlyde Bibelen og legge til forholdene bedre til rette økonomisk velstand, anbefalte han dem å fastsette renten til 4 %. Bankene fulgte Calvins råd, og Genève gjennomgikk en økonomisk forvandling i løpet av én generasjon.

Arbeid er tilbedelse

Siden kirken i våre dager har frasagt seg rollen om å holde de andre sfærene ansvarlige, har pressen fylt denne rollen. Få kristne i dag ser at Bibelen har noe å fortelle om hvordan livet bør leves i disse ulike sfærene. Siden Calvin mente at hele Skriften gjelder hele skapelsen, var konsekvensen at vårt daglige arbeid ble definert som vår tilbedelse. Guddommelige kall er nemlig ikke bare gitt til pastorer og prester, men alle. Hver en kjøpmann, urmaker og bonde burde jobbe som om himmelen ser på. Vi vil bli holdt ansvarlige for vårt daglige arbeid, ikke bare for vårt oppmøte i kirken. Derfor må vi jobbe godt, iherdig og med den ytterste integritet.
Da Max Weber forsket på bakgrunnen til Vestens velstand, studerte han Calvins lære fra Genève. Han hevder Calvin lærte oss en ny måte å arbeide på; en måte som var dedisert Gud. Weber kalte dette for «Den protestantiske arbeidsetikken» og konkluderte med at dette var basisen for Vestens velstand. Nå vet vi at nasjoner som støtter familien, forplikter seg til utdanning, blir styrt av gode lover, holder de makthavende ansvarlige overfor sine handlinger og belønner hardt arbeid, blir velstående. Men få vet at John Calvin var den første i moderne tider som lærte oss dette.
Jesus lærte oss å be: «La ditt rike komme, la din vilje skje, på jorden som i himmelen». Hvis vi mener alvor med denne bønnen, la oss da ikke bare be den, men også arbeide for at Guds prinsipper skal settes ut i praksis i alle samfunnets sfærer. For Gud til ære og oss til gagn.

Tekst: Tom Bloomer
Oversettelse: Krissy Bråthen

Tom Bloomer er leder for Ungdom i Oppdrags internasjonale universitet, University of the Nations. Han kommer fra USA, men har bodd i Sveits i en mannsalder. I tillegg til sin doktorgrad i teologi og mastergrad i missiologi, har han studert arkeologi, solgt damesko og vært ungdomspastor. Sammen med sin kone Cynthia, har han en sønn.