Et møte som merket meg

«Det låt surt. Men det var vakkert. Uendelig vakkert.»

Av Andreas Nordli

For snart to år siden lå jeg i en sliten hotellseng i byen Chiang Mai, nord i Thailand. Sammen med min kollega Jon-Åge hadde jeg nettopp ankommet byen. Vi trengte en god natts søvn før vi skulle kjøre nordover til den lille byen Fang. Rommet var enkelt innredet og jeg lurte på hvordan jeg skulle få sove til den jevne duren fra klimaanlegget.
Vi lå og snakket om det som skulle vente oss, og begge gledet vi oss til å besøke shanfolket for første gang. Ti år var gått siden Ungdom i Oppdrag «adopterte» denne folkegruppen, og slik overgitt seg til å arbeide slik at også de kunne få muligheten til å høre evangeliet på en måte de kunne forstå.

Det hadde vært misjonærer i området i mange tiår. Bibelen var blitt oversatt til shan for mange år siden. På tross av dette var det få som hadde respondert på evangeliet. «Å være shan er å være buddhist» hadde vi hørt folket si om seg selv. Vi visste også at shanfolket var undertrykket av burmesiske myndigheter. Hundretusener hadde flyktet til Thailand, hvor de levde som flyktninger uten flyktningstatus og hvor mange jobbet i slavelignende omstendigheter på rismarkene og appelsinfarmene.
Men nå hadde vi hørt rapporter om at noe var i ferd med å skje. «Shanfolk kommer til tro på Jesus hver eneste uke», hadde misjonærene skrevet i sine e-mailer.

I sengen ble Jon-Åge minnet på et velkjent bibelvers fra Jesaja 43: Frykt ikke, jeg har løst deg ut; jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke rive deg bort. Går du gjennom ild, skal den ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser. Shanfolket har bokstavelig talt gått gjennom elver. Dette gjør de for å flykte fra Burma. Herren minnet oss om at han går med dem gjennom både vann og ild.
Dagen etter fikk vi besøke en liten husmenighet utenfor Fang. Inne på stråmattene satt 12–15 mennesker. De satt stille og lyttet til en person som underviste fra Bibelen og fortalte om livet sitt. Han snakket om verdi. Om Gud som har skapt shanfolket. Han snakket om korset som stedet hvor synden, skylden og skammen ble tatt bort. «Jeg er shan. Og jeg er kristen». Sa han.

Plutselig forsto jeg ikke bare med hodet mitt, men også med hjertet at Gud er hos disse menneskene. Han har skapt dem som shan. Han elsker dem. Han døde for dem. Å følge Jesus betyr ikke å kaste vrak på sin kultur og identitet. Etter undervisningen fra Bibelen sang de et par sanger. Det låt surt. Men det var vakkert. Uendelig vakkert.
Tore, en av Ungdom i Oppdrags misjonærer i Fang, fortalte oss at de nye kristne var de mest ivrige etter å fortelle om Jesus. Evangeliet hadde gitt håp om en bedre fremtid. Om frihet fra undertrykkelse og fattigdom. Nye huskirker ble etablert på rismarkene og appelsinfarmene. Blant de fattige og undertrykte.
Slik gir evangeliet håp. Og ennå er det mange folkeslag som ikke har hørt om sin skaper, han som døde for å forsone alt med seg selv (Kol. 1:20).

Stod på trykk i MM nr. 1/2010