Historien om mannen som skrev historie

John Newton skrev sangen Amazing Grace. Et råd han ga til en ung politiker skulle forandre verden.

Av Andreas Nordli

John Newton var kaptein på skip som førte slaver fra Afrika til sukkerplantasjene i Amerika. Han var ansvarlig for transporten av 20.000 mennesker. Han ble kristen i 1748 og sluttet noen år senere med slavehandel. Etter sin karriere som sjøkaptein utdannet John Newton seg til prest og skrev sangen Amazing Grace til en nyttårspreken i 1773. En dag fikk han besøk av en ung politiker: William Wilberforce.

Wilberforce var oppvokst i en rik familie i Hull, utdannet fra Cambridge og nå medlem av parlamentet. Wilberforce hadde blitt kristen i 1785 og vurderte seriøst å forlate politikken for å kunne tjene Gud.

Derfor oppsøkte Wilberforce John Newton i hemmelighet i desember 1785. Han trengte et råd. Skulle han tjene Gud, eller skulle han satse på en karriere som politiker? Newton sa at han kunne arbeide for Gud der han var. Etter hvert ble saken klar. Wilberforce gjorde en bestemmelse. Rådet fra den gamle presten skulle endre Englands historie.

Hvem påvirker hvem?

Det er aldri flertallet i et samfunn som endrer ting. Det er alltid mindretallet som endrer majoriteten. Slik var det også på Wilberforce sin tid. Da han for første gang la frem lovforslaget som skulle forby salg av mennesker, ble han ledd av. Et overveldende flertall i det britiske parlamentet stemte mot det de mente var et idiotisk forslag.

Men Wilberforce ga ikke opp. Tidlig i sin politiske karriere ble han introdusert for et nettverk som senere har fått navnet «The Clapham Sect». Clapham var et område utenfor London hvor mange rike mennesker bodde. Gruppen besto av forfattere, prester, politikere og andre innflytelsesrike mennesker. De var kristne. Gruppen bestemte seg for to ting: De ville reformere det engelske samfunnet blant annet ved at alle skulle få skolegang og sikre arbeidsfolks rettigheter. Men det viktigste; de arbeidet for å forby slavehandel.

Revolusjonen begynner på gaten

Ingen revolusjoner har noen gang begynt i maktens korridorer. Den har alltid begynt på gaten. Bare tenk på den franske revolusjonen. Bolsjevikrevolusjonen i Russland. Amerikas kamp for frihet fra England. Eller William Booth og Frelsesarmeen og Pinsevekkelsen i en bakgate i Los Angeles. Slik var det også med Claphamgruppen og Wilberforce. Både han og Claphamgruppen ble i begynnelsen marginalisert, ledd av og tiet i hjel. Men kampen hadde begynt og den bredte om seg. Folkemøter ble holdt. Plakater trykket. Informasjon spredd. Vanlige mennesker ble mobilisert. Bønnemøter avholdt. Det ble som en bølge som ikke kunne snu. Like sikkert som høsten kom, la Wilberforce frem sitt forslag i parlamentet; slavehandel måtte forbys. Støtten økte for hvert år som gikk. Samtidig økte også motstanden. Wilberforce led psykologisk sammenbrudd. Han ble utbrent og truet på livet. Men kampen lot seg ikke stoppe.

Gjennombruddet

I 1807 fikk han endelig sitt første gjennombrudd. Slavehandelen ble forbudt. Wilberforce’ tanke om at alle mennesker er skapt med lik verdi og ikke som en vare som kan selges på et marked, fikk endelig gjennomslag. Mens tårene rant nedover kinnene til Wilberforce, ble loven vedtatt med 283 stemmer for og 16 mot. Selv om handel med slaver ble forbudt, fortsatte slaveholdet. Etter hvert som Wilberforce ble eldre, viste det seg også at kampen hadde satt sine spor. Han ble sykere og i april 1833 holdt han sin siste tale mot slaveriet. I sykesengen fikk han 26. juli samme år, høre at parlamentet hadde lagt ned forbud mot slaveri i store deler av det britiske riket. Tre dager senere døde William Wilberforce, 73 år gammel.

Hans gode venn Edmund Burke sa om Wilberforce: «En mann med overbevisning utgjør flertallet».

Hva trodde Wilberforce på?

Troen til William Wilberforce ble unnfanget under en ferietur til Frankrike da han var 25 år.

Hans åndelige gjennombrudd kom et år senere. Dette førte til en radikal endring av hans livsstil. Han begynte blant annet å gi bort store pengesummer til fattige og misjonsarbeid. Et år gav han bort mer enn han tjente. Målet hans var å gi bort minst 25 % av det han tjente.

Det som preget hans tenkning, var det han selv kalte for «de besynderlige doktriner». Han mente selv at dette ga hengivenhet for de åndelige ting som igjen tok bort stolthet, frykt og grådighet, som igjen leder til ny moral. Ny moral fører til bygging av en nasjons velferd. Selv sa han følgende: «Ingen sann kristen kan holde ut kampen mot urettferdighet uten at hans hjerte er tent i brann med åndelig lidenskap. Kunnskap alene er rett og slett ikke nok. Lidenskap utfyller det som mangler. Dersom sann tro har grobunn, vil dette påvirke samfunnets moral og det vil deretter påvirke nasjonens utvikling.»

Med «de besynderlige doktriner» mente Wilberforce ganske enkelt: menneskets fordervelse, Guds dom over synd, Jesu stedfortredende død på korset, rettferdiggjørelse av tro alene, gjenfødelsen ved Den hellige ånd og de praktiske fruktene dette medfører i den enkeltes liv