Problemer
Det er mye trafikken av unge shanpiker som sendes inn til Thailand for å selges i prostitusjon. Fattigdom og sykdommer (f.eks. malaria og AIDS), underernæring og mangel på utdannelse. Borgerkrig har ødelagt mye av infrastrukturen i samfunnet deres, og shanfolket lever i en konstant frykt. Som et resultat av dette, har tusenvis flyktet til Thailand. Shanfolket nektes flyktningestatus, i motsetning til karenfolket og alle de andre etniske gruppene i Burma. Den humanitære hjelpen hindres derfor fra organisasjoner som FN.
Ved ankomst til Thailand behandles de som ulovlige immigranter og blir ofte sendt tilbake til Burma. Dersom de klarer å skjule seg i Thailand, ansettes de ofte hos nådeløse arbeidsgivere som utnytter dem, ofte nekter å lønne dem og truer med å avsløre dem til det thailandske politiet.
Selv om Burma er rik på naturressurser, er det en av verdens 7 fattigste nasjoner, og ble i 1987 utpekt av FN som det minst utviklede landene i verden.

Helsetilbud, utdannelse og infrastruktur
Det er veldig lite helsetilbud tilgjengelig, spesielt i de landlige områdene. Shanfolk setter ofte sin lit til shamaner eller avguder når de trenger medisinsk hjelp. Mange shan lider av underernæring fordi maten de spiser mangler viktige vitaminer. Sanitærforholdene er utilstrekkelige, det er mangel på rent vann.
Gjennomsnittelig levealder er rundt 56 år. Barnedødligheten er høy, ca. 75,8 per 1000 babyer).
Få shanbarn har muligheten til å gå på skole. De lokale klostrene fungerer ofte som skoler i landsbyene. I det nasjonale utdanningssystemet diskrimineres shanfolket med at de ikke tillates mer enn 6 års skolegang. Disse elevene behandles ofte svært dårlig av lærere og skolestab. De får hverken lov til å snakke, skrive eller lese på sitt eget språk. Infrastrukturen i Shanstaten er sterkt svekket, og etter 40 år med krig er den nesten ødelagt. De fleste landsbyboerne har hverken strøm eller vann. Veiene utenfor Rangoon er ikke asfaltert, og det er bare et fåtall flyplasser.